Lyden av ungdomstid

22 år har gått siden den norske artisten Thomas Dybdahl ga ut sitt første soloalbum ...That Great October Sound. I vår slapp han sitt nyeste album Teenage Astronautssom er spilt inn med et strykeorkester.

– Det er en plate jeg har grublet på i årevis. Jeg visste jeg hadde lyst å lage en plate som var primært sang og gitar, men med et stort strykeorkester. Jeg har alltid “hørt for meg” hvordan det kunne bli, men hadde ikke sangene, forteller Dybdahl.  

Det løsnet seg imidlertid etter han ble gjenforent med tekstforfatter Edie Kuhnle Ottestad, som han hadde samarbeidet med på sine tre første soloalbum, Oktober-triologien. Sammen kom de frem til hva sangene skulle handle om.  

– Vi hadde begge tenåringer i hus, og tenåringer er jo sin egen rase. Platen oppstod i et forsøk på å bli bedre kjent med min egen tenåringssønn på et vis, samtidig som det ble en tur tilbake til min egen ungdomstid. Det er det platen handler om; de følelsene man har, de folkene man tilbringer tiden sammen med, hvordan verden og livet er i ungdomstiden, sier Dybdahl.  

Vennskap, hjertesorg og ungdomstid 

Tittelen på albumet, Teenage Astronauts, er Ottestads forsøk på å beskrive følelsen av å være tenåring og hvordan tenåringer kan fremstå utenfra. 

– Tenåringer er litt fjerne, men samtidig har de følelsen av å være litt udødelige. Du føler deg kanskje over alle andre. Nesten som om man befinner seg på et høyere plan, hvor alle andre er dølle og ukule, forklarer Dybdahl.  

– Det referer også til rus, som også er noe som er en del av de sene tenårene for mange. Det er noe man utforsker sammen med venner, som kan få deg til å føle deg litt astronaut-aktig.

Selv beskriver Dybdahl seg som en spe, lojal, og kanskje litt ukul, tenåring i bydelen Lura i Sandnes.  

– Det var en del petroleumshus der på 80/90-tallet, hus som var eid av diverse oljeselskap som de brukte til arbeidere som bare skulle være et år eller to. Familien som flyttet inn ved siden av oss da jeg var barn, kom fra USA og hadde en sønn på min alder. Vi to tilbrakte mye av ungdomstiden sammen, men det var alltid en uro der. Før hver sommer skulle de alltid “egentlig” flytte. Det var strevsomt når det var bestekompisen din det var snakk om, sier Dybdahl. 

– Han er også en grunn til at jeg har så mye amerikansk popkultur i bagasjen. Det var alltid spennende når han kom hjem fra sommerferie og hadde med seg gøyale leker, snop, filmer og musikk. Du kan si hva du vil om USA, men de har alltid vært flinke på disse tingene. 

I den ville vesten 

Albumet ble spilt inn nettopp i USA. Arbeidet med platen begynte for alvor i det den amerikanske komponisten Vince Mendoza og den Grammy-vinnende produsenten Larry Klein sa ja til å bli med i prosjektet.  

Deretter var det kun logistikken som gjenstod.  

– Jeg leide et lite hus langt oppe i ørkenen i en liten by som het Pioneertown, som ble bygget som en filmkullisse på begynnelsen av 50-tallet til bruk i Western-filmer. I dag er den kun brukt som bosted, men kulissene står der enda. Det er et merkelig sted som føles som en kulisse, men som faktisk er en by, forteller Dybdahl.   

Lokasjonen ble valgt for eventyret, isolasjon og inspirasjon, men også for å være i nærheten av Klein, som Dybdahl hadde samarbeidet med tidligere. 

– Jeg kjenner ham så godt at jeg kan bidra mer i prosessen. Han har en litt annen ro enn meg. Han har på en måte en old school tilnærming til ting – hvis du har gjort leksene dine på forhånd sånn at sangene, bandet, og tankene om hvordan man skal gjennomføre platen er bra – så blir det bra. Da trenger jeg ikke stresse om ting ikke høres ut akkurat som jeg ønsker innen den første halvtimen, sier Dybdahl. 

Bilde: Thomas Dybdahl med komponist Vince Mendoza, som står bak orkestermusikken på albumet.

– Strykerne er ikke der til pynt 

Strykearrangementene skrevet av Mendoza ble spilt inn i hjembyen Stavanger med Stavanger Symfoniorkester.  

– Det er ingenting som gjør meg mer nervøs enn å spille med et orkester. Jeg er vant til å spille musikk for meg selv, da er rammene for hva man kan gjøre ganske løse og frie, og man kan improvisere mer. Det forsvinner når du står foran tjue stykker som alle har noter de skal følge foran seg, sier Dybdahl.  

Thomas Dybdahl skal spille under Festspillene i Bergen tirsdag 28. mai i Grieghallen. Han har da med seg eget band og kammerorkesteret TrondheimSolistene.  

– Sangene ble skrevet med et strykeorkester i tankene. Strykerne har en stor rolle og er med på å fortelle sangene. I konserten i Grieghallen vil orkesteret være fremtredende og ha en stor rolle i musikken. Det verste man kunne gjort i en slik sammenheng er å gjøre strykerne til en kostbar synth, sier han og fortsetter: 

– Det handler om å bruke orkesteret til det de er gode til. Man kan ikke ta i bruk et orkester og så gjemme dem bort, de må få skinne og få gjøre det de skal. Strykerne er ikke der til pynt. 

På konserten vil han både spille ferske låter fra Teenage Astronauts, så vel som eldre sanger fra starten av karrieren. 

– Jeg tror konserten blir dritbra – det høres kanskje litt cocky ut, men det var så gøy da vi nylig spilte i Stavanger konserthus. Dette formatet fungerer utrolig godt, og jeg har med meg et fantastisk band. Ta med deg mor, bestemor og alle vennene dine, og kom til Grieghallen.