- Av:
Frode Skag Storheim
03. juni 2024
«De siste tre ukene har jeg jobbet med skissene til en helt ny symfoni som gjør at alle mine tidligere verk nærmest blir som forspill å regne. Jeg har aldri skrevet noe slikt som dette. I innhold og stil er det helt forskjellig fra mine tidligere verk, og helt klart det beste jeg har komponert til nå. Jeg kan ikke huske å ha jobbet under en slik impuls noen gang, det var som om et lyn slo ned i meg. Verket stod foran meg, og jeg trengte bare å skrive det ned, som om jeg fikk det diktert.»
Disse betraktningene delte Mahler med musikkritikeren Rudolf Specht (1870-1932) sommeren 1906, og Specht skrev dem senere ned i en biografi om ham. Nå var det for så vidt ikke uvanlig for Mahler å være euforisk når han stod midt oppi realiseringen av et nytt verk, og da kreativiteten slo inn for fullt. En lignende åpenbaring forekom da han skjønte hvordan symfoni nr. 2, Oppstandelsessymfonien, skulle få sin avslutning: I begravelsen til Hans von Bülow hørte han en tonesetting av Friedrich Klopstocks dikt «Die Auferstehung» - Oppstandelsen. Da skildret han også i begeistrede ordelag hvordan den kreative rusen fylte ham og hans skaperevner.
Når det gjelder symfoni nr. 8 og dens kreative gnister, ble de i hovedsak tent av at Mahler kom over en pinsesalme fra det 9. århundret; Veni Creator Spiritus – den finner vi i dag som nr. 512 i Den norske salmeboken: Kom hellig ånd med skapermakt. For Mahler var den opprinnelig tenkt å utgjøre den første av fire satser i verket.
Det var på ingen måte nytt for Mahler å bruke menneskestemmen i en symfoni, men tidligere var kor- og solistpartiene i hovedsak brukt for å understreke musikalske poeng. I symfoni nr. 8 er bruken av sang gjennomgående og en langt større integrert del av komposisjonen.
Mahler døde forholdsvis ung, han ble bare 50 år gammel. Hele sitt yrkesaktive liv ble han dratt mellom kallet som komponist, og jobben som dirigent. Sistnevnte var der han hovedsakelig tjente til livets opphold. Komponering var noe han gjerne bedrev i sommerferiene – da han hadde tid til slikt - og her er den 8. symfonien intet unntak. Ved den pittoreske innsjøen Wörthersee helt sør i Østerrike ligger den lille byen Maiernigg. Dit kom Mahler mange av sine somre mot slutten av livet, og der ble den 4., 5., 6., 7. og deler av 8. symfonien skrevet. Angående sistnevnte ble skrivingen midlertidig avbrutt av at Mahler måtte av gårde til Salzburg for å dirigere oppsetninger av Mozarts Figaros bryllup, men i august dette året var det aller meste av symfonien ferdig. Kun små endringer ble lagt til i partituret etterpå.
Strukturmessig fikk symfonien sin forløsning og noe ukonvensjonelle form ved at Mahler lot Veni Creator Spiritus stå som 1. del. Del 2 av symfonien henter det tekstlige grunnlaget er fra Faust. Goethes drama er også i to deler, utgitt i henholdsvis 1808 og -32, og Mahler benytter seg av utdrag fra den 2. delen. Gjennom 1800-tallet dannet tekster fra Faust utgangspunkt for en rekke musikalske verk: Den første var trolig Beethoven, med sine sanger op. 75 fra 1809. Senere fulgte Schuberts Gretchen am Spinnrade, Schumanns musikkdrama for orkester, kor og solister, Gounods opera, Liszts symfoni, samt Fausts fordømmelse av Berlioz. I tillegg skrev Wagner tidlig i sin karriere en overtyre inspirert av dramaet.
Det er Fausts siste scene Mahler har brukt, og her er handlingen ute i ødemarken. Pater Ecstaticus, Profundis og Seraficus synger om og lovpriser naturen og den evige kjærligheten. Flere stemmer slutter seg til, blant annet et engle- og guttekor. Sammen med Doctor Marianus, som besitter dyp kunnskap om jomfru Maria, synger de om Fausts udødelighet, og at hans sjel skal stige til himmelen. For trass i at Faust inngikk en pakt med djevelen, eller Mefistofeles, og egentlig er dømt til evig fortapelse, blir hans synder tilgitt. Fausts mål var hele tiden å forøke sin kunnskap og viten, og han strevde etter å bli et opplyst og edelt menneske. Gretchen ber nå også om at han skal bli tilgitt:
«Min ungdoms hjertevenn
har vunnet,
ny klarhet og er ny-gjenfunnet
vendt hjem igjen»
Symfonien avrundes med Chorus Mysticus; en gåtefull og betagende tekst, som sier at alt det forgjengelige skal forgå, og at det evig-kvinnelige skal løfte oss hjem.
Alle Mahler-symfonier begynner forskjellig, og i nummer 8 kastes vi rett ut i den ekstatiske euforien. Orgel, orkester og et svært kor forener sine krefter, og det er virkelig som om ånden kommer over dem.
Tar man det religiøse, åndelige, filosofiske og eksistensielle tekstinnholdet i betraktning, er det ikke rart at Mahler spant opp et kolossalt lerret både hva angår besetning og musikalske former. Siden dette gjennomgående er en korsymfoni, hvor menneskestemmen er et bærende element, er det ikke rart at del 2 er en syntese av kantate og oratorium, arier, barnlig korsang, lied og strenge koraler.
I den første delen er Mahlers forkjærlighet for Bach høyst til stede, og flere har påpekt slektskapet med motetten «Singet dem Herrn ein neues Lied.»
Når det gjelder betegnelsen «de tusendes symfoni», som den fikk etter urframføringen i München i 1910, var det noe Mahler likte dårlig: «En slik tittel får bare stykket til å høres ut som en Barnum and Bailey-produksjon» sa han, og siktet til de legendariske «The Greatest Show on earth.»
Skjønt, det skal sies, for mange musikkelskere er Mahlers 8. nettopp å anse som «det beste showet på jorden.» Besetningsmessig stiller den krav som ligger langt forbi vanlige senromantiske verk, blant annet er det 6 fløytestemmer, fire fagotter pluss kontrafagott, åtte horn, åtte trompeter, orgel, celesta, piano, harmonium, harper og mandolin. Dette var da også helt i tråd med hans grunntanke om å skape «et nytt symfonisk univers.»
I nummer 8 stilet han svært høyt - og innfridde. Verket forener det sakrale og religiøse, den hellige ånd og universell frelse, men ikke minst: Det er det kvinnelige som redder oss.
Kanskje er det ikke så rart da at han dedikerte dette storslagne verket til sin kone, Alma. Den 4. september 1910, åtte dager før urframføringen, skrev han til henne fra München: «Den ligger alltid latent i meg, denne lengselen etter deg – Freud har helt rett – du var alltid lyset i livet mitt.»
Symfoni nr. 8 ble en ubetinget suksess for ham, og ovasjonene skal ha vart i 20 minutter. Mange kunstnere og betydningsfulle navn i tiden var til stede under premieren, blant dem den store tyske sanger, Lilli Lehmann (1848-1929). Hennes gripende erindring finner vi i selvbiografien Mein Weg fra 1913, hvor hun skriver: «Jeg så Mahler igjen, og for siste gang, da han dirigerte sin 8. symfoni i 1910. (…) Mahler var blitt svært gammel; jeg ble sjokkert. Verket hans, som ble fremført av rundt 1000 utøvere, lød som om det kom fra ett instrument, fra én strupe. Den andre delen av symfonien, som er basert på den andre delen av Faust, grep meg smertelig. Var det ham, hans musikk, hans fremtoning, et forvarsel om døden, Goethes ord, reminisenser av Schumann, min ungdom? Jeg vet ikke; jeg vet bare at gjennom hele den andre delen slapp jeg løs følelser jeg ikke kunne kontrollere.»
