Hva er maskulinitet? Fire personer fra det chilenske scenekunstkompaniet La Re-Sentida svarer.
La Re-Sentida har spesialisert seg på krysningen mellom politikk og scenekunst, og er opptatt av å bryte med etablerte tankemønstre. Da de var i Europa i 2019 fikk de oppmerksomhet for forestillingen Paisajes para no colorera (Ikke fargeleggbare landskap), et stykke om vold mot kvinner i Chile, basert på hundre samtaler med unge jenter og med åtte tenåringsjenter på rollelisten.
«Scener som har vært begravd eller dekket til, blir gravd opp på scenen i en tung, men gripende forestilling. Marco Layeras produksjoner er alltid en blanding av politikk og forestilling. Som grunnlegger av kompaniet La Re-Sentida, bestående av unge aktivister og kunstnere, bruker han teater som et kritisk verktøy for å utfordre samfunnet,» skrev en tysk anmelder.
«Paisajes para no colorear er et overraskende stykke (...) med en følelsesladet, intens karakter og ærlige vitnesbyrd, leverer stjernene en gripende og svært nødvendig forestilling,» skrev den chilenske avisen El Mercurio.
Når de kommer til Norge for første gang under Festspillene i Bergen, er det unge menn som er i fokus. I Muligheten for ømhet (La posibilidad de la ternura), møter publikum en gruppe tenåringsgutter som deler sin oppfatning av hva mannsrollen og maskulinitet er. Forestillingen er et resultat av arbeidsgrupper med ungdommer i alderen 13–17 år, auditions og en felles kreativ prosess.
Hva er din rolle i La posibilidad de la ternura?
Hvordan vil du beskrive forestillingen med tre ord?
Hvordan har det vært å jobbe med prosjektet?
Hva betyr maskulinitet for deg?
Jeg er en del av ensemblet i Posibilidad de la ternura, og på scenen er jeg i dialog med en av mine medskuespillere. I stykket gir jeg uttrykk for mine egne bekymringer og tanker om pålagt maskulinitet og hva jeg ble lært om maskulinitet i min egen barndom. I tillegg har jeg tolket en tekst relatert til sceneteppet, som er en viktig del av scenografien i stykket.
Intens – sensitivt – ømt
Det har vært en veldig fin og helbredende prosess for meg personlig. Gjennom den kreative prosessen har jeg lært meg nye sceneteknikker og hvordan jeg kan snakke om egne følelser, og jeg har fått lov til å problematisere ting som interesserer meg på scenen. Vi har alle vært med på å skape forestillingen, sammen med en flott gruppe mennesker som jeg fikk sjansen til å møte takket være prosjektet.
Jeg synes det er vanskelig å definere det ordentlig, ettersom jeg tror at maskulinitet er mange forskjellige ting som påvirker identiteten til hver enkelt av oss. Det er ikke noe jeg klarer å definere nå, men det er også derfor stykket er viktig. Uansett hva maskulinitet er for hver enkelt, så trenger det ikke å være noe som er påtvunget, eller som skal definere en «riktig» måte å være på. Jeg vil ikke bli sett på som en mann som er assosiert med mange forventninger som ikke har noe med meg å gjøre.
Jeg er medregissør av forestillingen.
Modig, emosjonell og kjærlig.
Det har vært et veldig kjærlig rom, der jeg ble overrasket over å møte en rollebesetning av så ømme unge mennesker, som ikke var redde for å klemme og holde hverandre i vanskelige øyeblikk, som ikke skammet seg over å hvile hodet på skulderen til en annen partner og motta kjærtegn uten frykt. De brøt enhver fordom jeg hadde om hvordan det ville være å jobbe med en gruppe unge menn. Jeg var ikke vant til å se unge menn på en slik måte, verken fra mitt eget miljø da jeg var tenåring selv, eller da jeg for et par år siden underviste på skoler. Ungdommene revolusjonerte enhver forutinntatt idé jeg kanskje hadde om hvordan det ville være å jobbe med prosjektet.
Maskulinitet er et begrep som er sterkt knyttet til menn, og til hvilke adjektiver som tilskrives dem, men som like gjerne kunne blitt brukt om en kvinne eller en intersex person, som for eksempel «sterk». Selv om det nå snakkes om «nye maskuliniteter» langt fra hegemonisk maskulinitet (fjernt fra aggressiv, for eksempel), tror jeg ikke at det finnes «nye» maskuliniteter; det har alltid eksistert et mangfold. Kort sagt, maskulinitet er for meg et kjønnsdiskriminerende begrep som bidrar til vedvarende diskriminering.
Jeg er regiassistent og scenemester.
Sensitiv, ærlig og håpefull.
Prosessen har bestått av å oppdage, kjenne og gjenkjenne oss selv, blant annet i de nye maskulinitetene som har kommet for å bryte våre sosiale paradigmer om hva det betyr å være født som mann. Det har vært en veldig betydningsfull læringsprosess, spesielt for de voksne i teamet. Arbeidet har gjort at vi har måttet revurdere igjen og igjen både hvordan vi bruker kunst og hva vi gjør i våre daglige liv. Det har også vært berikende å bli kjent med ungdommene; lære hva som betyr noe for dem, hva som påvirker dem, hvordan de forholder seg til maskulinitet, og hva de trenger for å frigjøre seg fra forventninger for å kunne leve i dagens verden, langt fra frykt og vold.
Maskulinitet finnes ikke kun i kropper som er født som menn, det er ikke noe materielt, hvis vi snakker om maskulinitet som de sosiale og kulturelle egenskapene som «gjør oss» maskuline eller ikke, og som hegemonisk maskulinitet pålegger oss. Gjennom prosjektet har jeg kunnet bevege meg bort fra slike sosiale definisjoner av hva maskulinitet er eller burde være. For meg kan det synes som det er mange, ulike maskuliniteter. I løpet av prosessen stilte jeg meg selv spørsmål som: hvor går grensen for hva som er maskulint og ikke? Hvem er maskuline, og hvem er ikke det? I dag tror jeg maskulinitet er en politisk formulering brukt for kontrollere kropper, for å skille menn, kvinner og avvik, og på denne måten få makt over andre.
Jeg er regiassistent i La posibilidad de la ternura.
Jeg vil beskrive stykket som sensitivt, sårbart og ærlig.
Det har vært en utrolig givende opplevelse å få jobbe med stykket. Ikke bare på grunn av tematikken vi har jobbet med, men også på grunn av tenåringene som har vært en del av prosjektet. Jeg mener det er viktig å forstå yngre mennesker, og mener kunsten kan spille en viktig rolle i å bygge bro mellom generasjoner. Kunsten kan adressere menneskelige, interne konflikter på en sensitiv og empatisk måte. For eksempel kan kunsten vise oss typer maskulinitet som sjelden blir anerkjent i samfunnet vårt, og gi plass til følelser og former for kjønnsuttrykk og seksualitet som er i konstant endring.
Maskulinitet er for meg et utdatert begrep. Det reflekterer egenskaper og karakteristikker som har sluttet å ha betydning for meg. Jeg mener det er nødvendig å rive ned grunnlaget for konseptet for å gi det en ny mening og egen autonomi. Det er opp til hver enkelt hvordan man ønsker å leve sin egen «maskulinitet», og om man vil være tro mot egne følelser, sårbarhet og frykten vi lever med. Det er styrke og mot i å tørre å vise disse menneskelige sidene av seg selv, i motsetning til den tradisjonelle forståelsen av maskulinitet. For å konkludere, må hver av oss etterstrebe å være «autentisk» maskulin heller enn «populært» maskulin slik som i gamle dager. Den siste av disse blir mer utdatert for hvert sekund som går.
Du kan se Muligheten for ømhet i Grieghallen 25. og 26. mai.