Tim Crouch fremstilles gjerne som en teaterets magiker. Selv oppfordrer han publikum til å slippe alle forventninger og bare dukke opp.
Den britiske dramatikeren og skuespilleren Tim Crouch er verdenskjent for sin tankevekkende tilnærming til teater. Arbeidene hans visker ofte ut grensene mellom virkelighet og fiksjon, utfordrer konvensjonelle fortellerteknikker og inviterer publikum til å engasjere seg i komplekse temaer og ideer, i en enkel form. Til Festspillene i Bergen har han med seg forestillingene An Oak Tree og Truth’s a Dog Must to Kennel.
Truth's a Dog Must to Kennel. Foto: Amy Gibson
– Jeg tror forestillingene mine spenner bein på deg på en veldig mild måte. De setter deg lekent ut av spill, og opererer med et litt annet regelsett enn mainstream teater – men det er fremdeles teaterstykker. Hvis du er åpen for dem, vil du skjønne dem. Hvis du er lukket, gå heller og se en film, sier Tim Crouch.
Teatermakeren bruker selvsuggesjon som et aktivt virkemiddel i sitt arbeid. Kort fortalt er selvsuggesjon en form for selvhypnose. Store Norske Leksikon beskriver det slik: «en prosess som dreier seg om å overbevise seg selv om at man føler, ønsker, opplever og sanser ting som mangler klar realitetsforankring.»
Se Tim Crouchs TED-talk «The Art of the Autosuggestion»:
Bruken av selvsuggesjon betyr at han kan strippe scenen og skuespillerne for så mye scenografi og kostymer som mulig. «Teater i sin reneste form er en konseptuell kunstform. Det trenger ikke sett, kostymer eller rekvisitter, men kan eksistere i publikums hoder», har han uttalt.
– For å bruke en Hamlet-analogi: Skuespilleren trenger ikke å snakke dansk eller ha på en krone for at man skal forstå at han er den danske prinsen. Vi lar publikum skape sin egen versjon av det som presenteres. Hvis vi presenterer alt helt åpenbart, får ikke publikum noe å gjøre, sier Crouch.
An Oak Tree. Foto: Alex Brenner
Fotografier av Crouchs forestillinger viser ofte et enkelt scenebilde. Den nevnte magien skjer i responsen han klarer å skape hos publikum.
Fra starten, en arm
– Mye av min tidlige dramaturgiske innflytelse kom fra samtidskunst og konseptuell kunst, sier briten.
Crouch begynte karrieren som skuespiller, men ble gradvis frustrert over hvor ofte han befant seg på øvelser der ingen tenkte på publikumsopplevelsen.
– Jeg brukte for mye av tiden min som skuespiller til å klage. Så jeg gjorde noe med det, og begynte å skrive.
I 2003 begynte den daværende skuespilleren å skrive på sitt første stykke. Ordene rant ut av ham, og etter bare fem dager var My Arm ferdigskrevet.
My Arm er historien om en gutt som i pur faenskap tar hånden opp i været, og holder den der de neste 30 årene. I prosessen hylles gutten som et medisinsk under og et ikon på New Yorks kunstscene. Crouch skrev selv i introduksjonen til stykket:
«Guttens handling blir mer meningsfull for andre enn for ham selv. Armen hans blir det ultimate, livløse objektet som andre projiserer sine egne verdier og meninger på.»
I forestillingen reflekteres dette gjennom at publikum låner ut personlige eiendeler, som så får jobben som «skuespillere» i stykket. Når det er deres smykker, mobiltelefoner eller nøkler som formidler historien, står publikum fritt til å projisere sine egne meninger og tolkninger – akkurat som med armen til gutten i stykket selv.
Enkelt, men kraftfullt var det, og Crouchs første stykke ble anerkjent som en stor suksess. I etterkant har han sagt at My Arm er moren til alle hans verk.
Et eiketre
Samtidskunsten navnga et av hans neste store verk, som vises under Festspillene.
– I My Arm ba jeg publikum donere hverdagslige objekter som jeg så ga rollen som karakterene i stykket. En telefon kunne bli faren min i fortellingen, og noen nøkler moren min. Disse forvandlingene fra objekt til karakter er enkle og lekne – og de gjøres av publikum. Da jeg så dro på museet Tate Modern etter jeg hadde skrevet ferdig stykket og så Craig-Martin’s An Oak Tree (1973) følte jeg at det var laget bare for meg!
Michael Craig-Martin snakker om An Oak Tree og andre verk:
Kunstverket av Michael Craig-Martin viser et gjennomsiktig glass med vann, som står på en hylle. På en plakett på siden av hyllen står det at glasset er transformert til et eiketre: «Eiketreet er fysisk til stede, men i form av et glass med vann.»
Da Crouch publiserte My Arm uttalte han at hans neste verk skulle hete An Oak Tree, i respons til kunstverket. Han visste ikke hva fortellingen skulle være eller hvordan han skulle formidle den. Men forvandlingen, transformasjonen, persepsjonsendringen skulle være hjertet av stykket.
– Moren min er fysisk til stede, men i form av disse nøklene. Det er et brilliant og dristig verk og, viktigst av alt, det er lekent. Det minner oss om at for kunsten skal eksistere, må ideen om én ting inni en annen ting eksistere. Ideen om et eiketre inne i et glass. Ideen om en karakter inni en skuespiller. En følelse i en akkord. Og så videre. Det føles som en motsetning, men en motsetning vi mennesker løser instinktivt og ubesværet, sier han.
Noen år senere så kunstneren Michael Craig-Martin An Oak Tree på Tate Modern.
– En fullendt sirkel, sier Crouch.
373 forestillinger med 373 ulike skuespillere
An Oak Tree snur opp ned på teaterets spilleregler ved å hyre en skuespiller som verken har sett eller lest stykket på forhånd. Tim Crouch må derfor guide skuespilleren og publikum gjennom historien. Innholdet i fortellingen er det best å ikke vite noe om på forhånd.
An Oak Tree. Foto: Alex Brenner
– Hver forestilling av An Oak Tree starter igjen fra begynnelsen. Det er som en øgle som mister halen og gror ut en ny hver gang. Det har aldri føltes oppbrukt for meg. Jeg har aldri kjedet meg. Jeg kan ikke repetere noen mønstre, for halvparten av de medvirkende skuespillerne er nye hver gang, forteller Crouch.
Når han kommer til Bergen har han fremført stykket 373 ganger med 373 forskjellige skuespillere, i løpet av mer enn 15 år. Han har blant annet delt scene med Frances McDormand, F. Murray Abraham, Sophie Okonedo, Laurie Anderson, Geoffrey Rush og Peter Dinklage.
– Jeg kjenner meg så privilegert som har hatt dette stykket i livet mitt i nærmere 20 år. Jeg er en bedre skuespiller på grunn av det. Hver forestilling er som et nytt eventyr – for meg, den andre skuespilleren og for publikum, sier Crouch.
Men hvem skal han dele scenen med i Bergen?
– Jeg velger ikke skuespillerne. Jeg tar en samtale med den som har programmert forestillingen – i Bergens tilfelle festspilldirektør Lars Petter Hagen. Vi snakker om kvalitetene i An Oak Tree – åpenhet, emosjonell tilgjengelighet, lekenhet, forteller Crouch.
De utvalgte skuespillerne får én side med informasjon og vilkår før stykket. Om de går med på disse, møter Crouch dem en time før stykket starter, uten å vite noe om dem.
– Jeg er sikker på at de to skuespillerne blir strålende. Jeg vet bare ikke hvem de er ennå. Det fascinerer meg hvordan An Oak Tree leker med publikums forventninger. Gjesteskuespilleren er deres representant. De oppdager fortellingen samtidig som publikum.
Kunsten er aldri perfekt
The Guardian beskrev stykket som 70 følelsesladede minutter som undersøker hvordan vi oppfatter og tolker verden, og takler sorg og fravær. Selv med en ny skuespiller på scenen hver gang, ser forestillingen ut til å treffe en nerve til de som er til stede den kvelden.
– Hvert ord som ytres i An Oak Tree står i manuset, men tone, register, energi, følelser og bevegelse endrer seg alltid. Noen skuespillere i historien til forestillingen har revet opp scenen; noen har glidd gjennom stykket; noen har grått seg gjennom; noen har ledd seg gjennom. Ingen respons er feil, og hvert instinkt støttes. Det er alltid fantastisk å se en skuespiller gå frem uten å ane hvor de skal! Min jobb er å sørge for at de kan gjøre dette trygt og vellykket, forteller Crouch.
An Oak Tree. Foto: Alex Brenner
– Forestillingen blir aldri «perfekt», kunst er aldri perfekt. Jeg har aldri hørt noen fremføre en replikk på den måten jeg så for meg da jeg skrev det – fordi den andre skuespilleren oppdager det selv der og da. Og dette levende som skjer akkurat da er det som er teater; det er mer interessant enn å få det riktig, sier Crouch.
Så kom pandemien
Truth’s a Dog Must to Kennel er et nyere verk som ser tilbake på og reflekterer over pandemiårene. Crouch begynte å skrive på stykket i 2021, og da han så noen bilder av et par VR-briller, gikk skrivingen raskt.
Truth's a Dog Must to Kennel. Foto: Amy Gibson
Stykket starter med at Crouch har på seg et VR-headset og beskriver scener fra en produksjon av Kong Lear.
Store Norske leksikon beskriver Shakespeares tragedie fra 1600-tallet slik: «En gammel konge overlater sitt rike til sine to eldste døtre, som smigrer ham, mens den yngste og ærlige blir forbannet og bortvist. De eldstes kulde og utakknemlighet driver ham til vanvidd; den yngste redder ham, men blir myrdet etter et militært nederlag, og kongen følger henne i døden.»
Men Crouchs stykke forlater Narren Kong Lear før øynene stikkes ut, drapene stater – og før pausen i Shakespeares stykke. Narren ytrer: «Truth’s a dog must to kennel; he must be whipped out, when Lady the brach may stand by the fire and stink.»
Truth's a Dog Must to Kennel. Foto: Stuart Arrmitt
– Jeg bruker VR-headsettet i mindre enn halvparten av showet. Det er et objekt som jeg engasjerer publikums fantasi med. Jeg bruker den til å plassere narren fra Kong Lear tilbake i skuespillet han har forlatt. Med VR-brillene «ser» jeg et annet publikum i et annet teater. Noe katastrofalt skjer i det publikummet, som en parallell til katastrofene i Kong Lear,' sier Crouch.
Tim Crouch om Truth's a Dog Must to Kennel:
Men hvorfor nettopp Kong Lear?
– Det er høydepunktet for det velstående vestlige teateret. Hvis jeg vil bruke et paradigme, så er Lear et godt et. Verden i det stykket har åpenbare paralleller til verden vi er i nå – det korrupte lederskapet, volden, splittelsen av de sivile, krigene. Oppsigelsen av de fattige. Jeg begynte å skrive Truth's a Dog Must to Kennel før Trump skapte sin Truth Social-plattform av løgner. Hver dag kommer verden nærmere og nærmere akt fem av kong Lear, sier Crouch.
Levende teater
Fra pandemiårene husker Crouch best de utallige skjermene, samtalene gjennom firkanter på pulten, og døden i disse transaksjonene, som han selv formulerer det.
– Jeg er nå superfølsom for synet av ekte mennesker som samles i det virkelige liv! Hjertet mitt svever når jeg ser det, sier Crouch.
En reporter fra The Guardian skrev at Truth's a Dog Must to Kennel sørger over kunstformen teater, mens det samtidig viser teaterets unike mulighet til å gjenoppfinne seg selv.
Crouch er på alle måter glad for at pandemien er over og at teateret igjen kan oppleves i sin fysiske form, og ikke gjennom strømming og skjermer.
– Jeg skulle gjerne ha vært optimistisk om effekten av pandemien på teater. Jeg er helt for teknologisk og digital utvikling, men ikke kall det for teater. Finn et nytt navn. Levende teater er en tautologi. Teater er kun til stede og levende, sier Crouch.
Selv kommer briten med en oppfordring:
– Gå på teater, folkens. De små teatrene. Samfunnsteatrene. De modige teatrene. De intime teatrene. Teater som trenger deg, ikke pengene dine. La teater som lages for profitt dø. Og la nye skudd vokse.
Tilbake til Bergen
Selv har Crouch vært i Norge et par ganger tidligere, og husker svømmeturer i Oslofjorden og å samle blåskjell til middag. Hans samarbeidspartner Andy Smith er gift med den norske cellisten Maja Bugge, og hennes bestefar var Hans Jacob-Nilsen, tidligere direktør på Den Nationale Scene.
Da Andy Smith åpnet en forestilling på BIT Teatergarasjen i 2015, fløy Crouch til Bergen for å overraske ham.
– Bakken var dekket av snø og vi tok en taubane opp et fjell. Jeg gleder meg veldig til å komme tilbake.
An Oak Tree vises 24. og 25. mai, og Truth’s a Dog Must to Kennel 26. og 27. mai – begge på Teaterkjelleren på Den Nationale Scene.
