Å forandre musikk i et forandret hjemland

New York Times har omtalt henne som «one of the more consistently inventive and surprising composers now working in New York». Time Out New York har kalt henne «Brooklyn's post-millennial Mozart», og det kan trygt fastslås at newyorkeren Missy Mazzoli regnes som en av de mest spennende nye komponistene i USA for tiden.

Den Grammy-nominerte 40-åringen – med bakgrunn som keyboardist i det elektro-akustiske bandet Victoire – vant Music Critics Association of North America Award i 2017 for sin opera Breaking The Waves; basert på Lars von Triers film med samme navn. Mazzoli skrev også mye av musikken til TV-serien Mozart In The Jungle. For tiden er hun Composer-in-Residence hos Chicago Symphony Orchestra, og hun har tidligere jobbet med blant annet Kronos Quartet, LA Opera, New York City Opera, LA Philharmonic, Sydney Symphony Orchestra og mange andre.

Missy Mazzoli blir ofte omtalt som en banebrytende og sjangeroverskridende kunstner, og hun har selv sagt at en ideell lytter er en som ikke vet noe om musikken hennes på forhånd, og som derfor ikke har en forutinntatt idé om hvordan det skal låte.

Som kvinne i et relativt mannsdominert musikkmiljø, har Mazzoli tidvis hatt sterke meninger om kjønnsroller i operaverdenen. I et intervju med New York Times uttalte hun at:«Menn får muligheter basert på potensial. Kvinner må alltid bevise at de har prestert noe før de blir gitt en mulighet. Det er lett å se det håpløse i en slik situasjon. Du kan være en ung kvinne som er tiltrukket av kunstformen […] men ingen gir deg din første store sjanse, og da blir det umulig å komme seg inn i den verdenen.»

Mazzoli har også vært med på å opprette det New York-baserte Luna Composition Lab. Programmet hjelper unge kvinner, ikke-binære og ikke-kjønnsnormative komponister i alderen 12 til 18 gjennom årlige stipender, og gir dem individuell veiledning, muligheter for opptredener og tilgang til et nettverk av komponister i samme situasjon.

Festspillene intervjuet Missy Mazzoli tidligere i år, og ba henne først beskrive overgangen fra å jobbe med bandet Victoire til å komponere opera. Hva var inspirasjonen til å gå i den retningen?

– Jeg tenker ikke på det som en overgang, men mer som parallelle arbeidsstrømmer, sier Mazzoli.

– Jeg opptrer fortsatt med Victoire, jeg opptrer som solist, og jeg opptrer med andre samarbeidspartnere. Å opptre er en viktig del av det jeg gjør, og en av de mest direkte metodene jeg har for å få kontakt med et publikum. Parallelt med dette ligger en livslang interesse for drama og musikalsk historiefortelling, selv de tidlige instrumentale verkene mine har en veldig tydelig fortellertråd, og jeg har alltid ønsket å uttrykke disse fortellingene gjennom store og dramatiske verk. Men det er nesten umulig å skape en opera på egen hånd, og de dørene som begynte å åpne seg for meg for rundt åtte år siden var økonomiske og strukturelle.

– Operaproduksjoner er et resultat av den samlede innsatsen fra hundrevis av mennesker, så det var ikke før jeg fikk støtte fra organisasjoner som Opera Philadelphia, Beth Morrison Projects og Den Norske Opera at jeg var i stand til å realisere mine mest ambisiøse prosjekter. Når det er sagt, så føles opera som det rette å skrive akkurat nå. Vi lever i dramatiske og iboende operatiske tider, og publikum ser delvis på kunst som en metode for å undersøke og tolke den moderne verden. Min siste opera for eksempel, utforsker effekten en karismatisk kultleder har på et lite forstadssamfunn. Denne historien har paralleller over hele verden, nå som mange nasjoner sliter med ekstrem nasjonalisme og høyrepopulisme.

– Jeg leste en feature på NPR (National Public Radio) om ditt album Vespers for a New Dark Age, der journalisten skrev: «Jeg vil spille det for folk som ellers aldri ville gått på en klassisk konsert». Er det en uttalelse du er enig i? Og i så fall, hvorfor?

– Jeg tror journalisten mente det som et kompliment, og jeg er takknemlig for alle som skriver om arbeidet mitt. Men det er noe med denne uttalelsen som innebærer antagelser om hva publikum synes er interessant og hva vi definerer som «klassisk», og begge deler gjør meg ukomfortabel. Jeg synes det er veldig vanskelig å sette en merkelapp på mitt eget arbeid i og med at det i utgangspunktet er historien om hele min verden, men jeg liker å tro at musikken kan eksistere side om side med verk av Beethoven så vel som med verk av Aphex Twin, Hildegard von Bingen, Laurie Spiegel...min liste over inspirerende artister er lang og variert, og jeg blir ukomfortabel når skribenter eller publikummere gjør meg selvbevisst på sjanger. Jeg tenker ikke på sjanger når jeg skriver, så jeg foretrekker at folk ikke tenker på sjanger når de lytter. Jeg tror det er mer interessante ting å snakke om i arbeidet mitt enn å vekke til live de gamle «sjangerkrigene».

– Hva var hovedmålet med Luna Composition Lab, og hvilke muligheter representerer det for de involverte?

– I 2016 grunnla komponisten Ellen Reid og jeg – i samarbeid med Kaufman Music Center her i New York – Luna Composition Lab for å sette søkelys på den vedvarende kjønns-ubalansen i musikkscenen. Både Ellen og jeg følte at det var vanskelig å navigere i dette feltet i tenårene og tjueårene. Vi sverget begge på å bruke den suksessen vi eventuelt ville oppnå til å gjøre veien litt enklere for senere generasjoner av komponister som ikke identifiserer seg som mannlige. Noen av de viktigste hindringene for ikke-mannlige komponister, er mangel på rollemodeller i maktposisjoner og mangel på støtte i tenårene, så vi startet et program som knytter kvinnelig-identifiserende, ikke-binære og ikke-kjønnsnormative komponister i alderen 12–18 sammen med fremtredende mentorer innenfor miljøet.

– Hver vår samles disse komponistene og mentorene i New York til en ukelang festival som inkluderer en konsert med verkene deres, mesterklasser, workshops, nettverksarrangementer og rundturer til New Yorks kulturinstitusjoner, medregnet The Metropolitan Opera House. Det er oppmuntrende å være omgitt av jevnaldrende og mentorer som ser ut som deg, og som deler noe av din livserfaring. Komponister som ikke er hvite menn får sjelden oppleve dette. Vi ser allerede effekten av denne innsatsen; kandidater fra programmet har tatt steget videre til noen av de beste college- komposisjonsprogrammene i landet, og de har allerede mottatt bestillinger fra noen av våre største orkestre og institusjoner.

– Som utøver, komponist og lytter er du involvert i en mange musikalske uttrykksformer. Hvordan navigerer du nå som all slags musikk i utgangspunktet er så lett tilgjengelig via internettplattformer? Er det noen spesifikke elementer du leter etter i jakten på nye artister eller sjangere?

– Jeg er heldig i og med at mange artister sender meg den nye musikken sin når den slippes, og en av de virkelige gavene fra sosiale medier er overfloden av årsavslutningslister fra kritikere, kunstnerkolleger og kuratorer i desember. Jeg leter alltid etter artister som unngår enkel sjangerkategorisering og som kommer med store, modige uttalelser. Denne måneden har jeg lyttet mye til black metal-bandet Liturgys nye opera Origin of the Alimonies, Caroline Shaws nye plate Narrow Sea og Sarah Hennies album The Reinvention of Romance.

– Hvordan ser fremtiden din ut med hensyn til komposisjon? Vil du fortsette med opera, eller er det andre sjangere eller musikalske stilarter du har lyst til å utforske?

– Opera er et utrolig virkningsfullt og beskrivende verktøy i samtiden, og jeg føler at jeg bare så vidt har begynt å pirke i overflaten og oppdage den virkelige kraften og potensialet i sjangeren. Når det er sagt, vil jeg også gjerne lage store, engasjerende installasjoner, og jeg vil gjerne ha muligheten til å skrive mer filmmusikk og å samarbeide med flere artister utenfor musikken.

– Fra et kunstnersynspunkt, føler du at årene med Trump har påvirket musikk og kultur i USA på noen spesifikk måte? Og i så fall hvilken?

– Trump har vært et svart hull for amerikansk kultur i den forstand at han daglig suger opp all oksygen og energi. Kunstnere generelt ser ikke ut til å ville bidra til denne malstrømmen ved å lage verk som åpenlyst handler om Trump, men han er uunngåelig, og på en måte refererer alt jeg har skrevet de siste fire årene til ham. Den tredje operaen min, Proving Up, som jeg startet på i ukene etter valget i 2016, er en brennende kommentar til «den amerikanske drømmens» harde realiteter; en drøm som ble enda fjernere under Trumps presidentskap.

– Min fjerde opera, The Listeners, utforsker effekten av en glattpratende, karismatisk kultleder mens han manipulerer et sårbart samfunn til fordel for sine egne behov og egen fornøyelse. I Amerika i dag er det umulig å distansere seg fra Trumps presidentskap. Det omgir oss, og vi aner aldri hva vi kan forvente. Jeg er nysgjerrig på hvordan fremtidens kunstnere vil reflektere over denne tiden, for det er vanskelig å ha noe perspektiv fra sentrum av malstrømmen.

– Med en vaksine under utrulling verden over, og en ny president som tiltrådte i januar, merker du litt optimisme nå?

– Da Biden ble valgt, slappet magen min av for første gang på fire år, men Amerikas problemer overgår ethvert presidentskap. De siste månedene med pandemi, sosial uro og et turbulent valg har avslørt mange stygge sannheter om dette landet, så anerkjennelsen av hvor lang veien fremover vil være har begrenset optimismen min. Men vi har i hvert fall stanset et blødende sår, som er første steg mot å overleve.

– Du er festspillkomponist og artist in residence ved 2021-utgaven av Festspillene i Bergen. Når det gjelder arbeidsmetoder, hvordan forbereder du deg på en slik oppgave?

– Jeg er begeistret over å få delta på Festspillene i Bergen som komponist, kurator, talsperson og utøver. Jeg forbereder meg ved å skrive mye ny musikk til Mogens Dahl Kammerkor; musikk som får sin urfremføring under festivalen. (Red.anm.: Denne urfremføringen er nå utsatt.) Jeg forbereder meg også på å øve inn noen av mine større orkesterverk med norske orkestre, og jeg forbereder et program som fokuserer på arbeidet til unge kvinnelig-identifiserende, ikke-binære og ikke-kjønnsnormative komponister.

Støttet av Vestland fylkeskommune