Ømhetens maskuline kraft

Av Soledad Marambio, forfatter og redaktør i Les Bones Dones

Les artikkelen på spansk / Lee el artículo en español

I 2008, to år før Chile feiret 200 år med uavhengighet og 20 år med tilbakevending til demokrati, ble La Re-sentida født, et teaterkompani som kom for å si at det ikke var så mye å feire. Kompaniet var i stand til å se sprekkene mellom feiringene; i 200-årsjubileets uavhengige og demokratiske Chile vokste ulikhetene. Arven etter Augusto Pinochets diktatur (1973–1990) var overalt, installert, naturalisert. La Re-Sentida begynte å lage teater som om de ønsket å bryte ned alt.

Stykkene deres (Simulation, Oasis of Impunity, for å nevne noen) er ubehagelige, de viser sårene i landet og dets antatte fremskritt, de stiller spørsmål ved makten, de kritiserer den, de maner til ettertanke, de ler av både høyre- og venstresiden. Samtidig bryter de med de tradisjonelle måtene å lage teater på i Chile.

De er blitt kalt punkere, ikonoklaster, provokatører, radikale. De er også et kollektiv, et fellesskap. De har en regissør eller spydspiss, Marco Layera, og en «flytende kropp»: Dusinvis av chilenske kunstnere har passert gjennom La Re-Sentida. Den kreative prosessen i kompaniet er vanligvis langsom, de gjør et grundig arbeid med research og søker etter felles forestillinger og interesser. De skriver og omskriver og setter sammen historier som avslører det absurde i et samfunn som ser ut til å gå i oppløsning etter hvert som det beveger seg fremover. For dem har teatret et politisk ansvar, og det ansvaret de har påtatt seg, er å vise den sosiale strukturen som er i ferd med å gå i oppløsning, og føre dens motsetninger ut i det absurde. Og det absurde får selvfølgelig folk til å le, de snur seg i setet og gjenkjenner sitt eget bilde i forvrengningen. Layera sa for en tid tilbake: «... jeg liker grusomhet, at [teater] skaper latter, at det får folk til å tenke over hvorfor de ler av noe de ikke burde le av.»

Men i det siste ser det ut til at grusomheten og den sarkastiske latteren er satt på vent. Det La Re-Sentida bringer til Bergen under årets Festspillene er Muligheten for ømhet. På scenen i denne forestillingen møter vi sju chilenske tenåringer mellom 14 og 18 år som utforsker hva det vil si å bli mann i et samfunn som fortsatt har svært rigide forestillinger om maskulinitet. De sju guttene var en del av den kreative prosessen som begynte med en audition og en rekke workshops der de jobbet sammen med de voksne i kompaniet. Der snakket de om forventningene sine, andres forventninger, figurene de skulle følge, historiene til foreldre, besteforeldre og andre familiemedlemmer, frustrasjonene og ønskene sine.

Da prøvene til stykket begynte, ble de voksne i kompaniet overrasket over å se at barna ikke var redde for å vise kjærlighet, klemme hverandre og holde rundt hverandre når det var nødvendig. Carolina de la Maza, som sammen med Layera har regissert Muligheten for ømhet, forteller at dette fanget oppmerksomheten deres fordi det i tidligere generasjoner (for oss som vokste opp på 80-, 90- og begynnelsen av 2000-tallet) virket som om aggressivitet var en mer vanlig drivkraft blant barn. Derfor bestemte de seg for å utforske ømhet, for å se hvordan den brøt inn i maskuliniteten.

Bakgrunnen for dette verket om ømhet er bokstavelig talt en tegning som viser en gruppe huleboere som går sammen om å slakte en mammut. Guttene dukker opp foran teppet, og noen ganger forsvinner de bak det. Med dette og en håndfull andre sceniske elementer stiller stykket spørsmål ved ideen om én mulig maskulinitet, den som er performativ i vold, i å ha makt, i krigsspill, den som svarer til slekter av sterke menn som bare vil ha andre sterke menn som avkom. De sju tenåringene som spiller, som legger kroppene og ordene sine inn i dette stykket, er ikke dette, og de ønsker heller ikke å være det. Samtidig er de klar over de kjønnsrollene som fortsatt er dominerende i det chilenske og latinamerikanske samfunnet, og bruker stykket til å klage, kritisere, vise sin skjørhet og be om rom for andre måter å være på.

Stykket handler om vold og underkastelse. Om hvordan kjønnsdiskursen krysser familiescener og skoledager. På samme måte som de voksne i La Re-Sentida tenkte på barndommen sin da de så barna øve, husket jeg barna i min egen barndom da jeg så forestillingen. Og ja, jeg husket de dårlige vitsene, den evinnelige fotballen, en og annen slåsskamp, men fremfor alt husket jeg to, tre klassekamerater, søte, roligere enn de andre, alltid i sentrum for trakasseringen som vi i dag kaller mobbing, men som på den tiden ikke hadde et definert navn, i hvert fall ikke som jeg husker det. Jeg antar at i min barndom og ungdomstid i Chile (fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet), var denne volden blandet med andre voldsuttrykk: fra diktaturet som endelig var i ferd med å ta slutt, og deretter med volden av frykt og overgrep som overlevde diktaturet, og som ble nesten umerkelig etter hvert som den demokratiske overgangen skred frem. Jeg husker at guttene minst én gang reiste seg foran hele klassen for å be om respekt, om rom for å prøve ut andre måter å være på. Jeg vil tro at det var så stille at man kunne høre en knappenål falle.

Muligheten for ømhet handler om disse maskulinitetene i opprør mot den monolittiske, «macho» maskuliniteten som er prototypen i land som Chile. Guttene forteller sine egne og andres historier, men de forteller ikke én historie, et plot. Verket er en samling øyeblikk, refleksjoner, måter å bevege kroppen på som viser hva ideen om å bli mann betyr for disse ungdommene, hvordan de gjør opprør mot normen som kveler dem. Dette forsvaret for ømhet og skjørhetens betydning er en politisk handling som også har relevans her i Norge. Jeg har en datter som snart blir tenåring og skal begynne på ungdomsskolen. I årevis har jeg hørt henne klage over guttene i klassen hennes og i andre klasser. Om volden, ertingen, som ikke er rettet mot henne, eller nesten aldri, men som henger i luften på skolen. Hun forteller om homofobi, sexisme og andre «pester» i samtiden. Jeg spør henne om det finnes ømhet blant guttene hun kjenner, og hun sier umiddelbart nei, men så tenker hun seg om.

«Ømhet?» spør hun igjen og nøler.

«Ja,» sier hun, «men det er en røff ømhet, de dytter til hverandre og sier: «Selvfølgelig deler jeg matpakken med deg, for du er my man».»

Jeg lurer på om denne antydningen til ømhet kan ledes til å bli mer fleksibel, mer spontan, mer sjenerøs når det gjelder hvem den omfavner. Ømhet finnes ikke bare som en mulighet, men også som læring.

Da La Re-Sentida inviterte til audition for dette stykket, var det 30 barn som søkte. Kompaniets forrige forestilling, Paisajes para no colorear [Landscapes not for coloring], gikk gjennom en lignende auditionprosess og workshops, men med fokus på tenåringsjenter og deres forståelse av de ulike formene for vold de måtte møte i løpet av oppveksten. Til den auditionen kom det 150 jenter. Kompaniet tror dette skyldes at jenter er sosialt mer villige til å delta i rom der de kan vise sin følsomhet, dele sine vitnesbyrd, synge, danse, kort sagt uttrykke seg mer fritt. Kjønnsroller var involvert i prosessen med å skape disse verkene helt fra begynnelsen. Kanskje er det derfor maskulinitetene vi ser i iscenesettelsen av forestillingen som kommer til Festspillene gir rom for ømhet og dissidens. Kanskje betyr det også det som allerede er blitt sagt så ofte: at kunst og humaniora hjelper oss til å se oss selv, til å utforske prosesser av vekst og sammenbrudd, og dermed gjør oss i stand til å tenke, drømme, finne bedre måter å være på.

For et par år siden sa den polske forfatteren Olga Tokarczuk i sin takketale for Nobelprisen «at ømhet er den mest moderne formen for kjærlighet ... [en form] som dukker opp hver gang vi ser med oppmerksomhet og omsorg på et annet vesen som ikke er vårt eget vesen.» Muligheten for ømhet er et oppmerksomt blikk på hvordan det er å være barn, å tenke på seg selv som menneske og del av et samfunn, og det er dessuten en invitasjon til å se på den andre med oppmerksomhet og omsorg. Jeg kan ikke se for meg et mer presserende tidspunkt i menneskehetens historie hvor vi har et så stort behov som nå for å lære å bli bedre mennesker, for å gjøre ømhet til en virkelig mulighet.